vous avez disparu

Trærne er fylt med minner av følelsene som aldri ble erkjent og omfavnet.Kan du se meg inn i øynene og prøve å hjelpe meg med å huske hva vi gjorde galt? Vel, jeg kan fortelle deg at det var grunner til feilene jeg gjorde.

Jeg trodde jeg så deg i dag. Det var ikke deg, og jeg vet ikke om jeg burde ha følt meg lettet eller vemodig. Men jeg følte vel egentlig ingenting der og da. Jeg bare lurte. Det gjør jeg forsovet enda. Lurer.På hvordan ting kunne blitt. Hva som hadde skjedd. Hvilke veier vi ville ha gått sammen. Hvilke steder vi hadde skilt lag. (?)

Vi drakk vin ut av tekopper, for det var alt som var. Vi snublet ut av sengen, fremdeles med smaken av midnatt på tungen. Vi visste ikke bedre. Vi ville ikke vite bedre; for vi var unge og hadde nettopp lært å puste på en ny måte, for vi hadde fått frihet i gave. Kronene pranget på hodene våre, og verden grep om hjertene våre. Vi løp nedover gater og stier til føttene fikk blemmer og pusten ble sår. Vi spiste middag i badekaret fordi vi hadde lyst. Vi byttet røykmerke fordi vi ville prøve noe nytt. Vi snek på trikken, danset på havnen, lå på gresset i Sofienbergparken og talte stjerner. Vi var alltid på utkikk etter stjerneskudd. Vi sjanglet hjemover mens hodene spant og magene verket av latter som ikke var helt vår egen.

Det var da.

En dag gjemte ordene seg under kjøkkenbordet og bak gardinene, og de forble usagt. Lørdag morgen var ikke lenger den samme, og vi sluttet å late som om den var det. Kronene våre pranget ikke lenger på hodene våre. De satt skjevt på oss, holdt nesten på å falle av. På et eller annet vis glemte du fargen på øynene mine, og jeg glemte lyden av latteren din. Hva var vi? Det visste vi ikke, og vi ville kanskje ikke vite det heller.Jeg trodde jeg samlet oppfylte løfter på gamle syltetøyglass. Men jeg tok feil.Jeg samlet snøflak, mens jeg stirret på nattehimmelen.

Lengtet. Ventet. Lengtet.Hva var vi egentlig?

Det var en ny morgen. Og enda en. Og enda en. Jeg lette etter deg i fremmede øyne, i speil, i vinduene på passerende trikker, i de første solstrålene som slo inn gjennom vinduet mitt på morgenkvisten. Men du var borte, og jeg ga opp. Allikevel holdt jeg håpet oppe: Når jeg endelig fant min egen historie, ville du være der for å høre den.

Det var ikke før smerten av fraværet ditt dampet bort, at det gikk opp for meg at jeg hadde forvekslet eddik med sukkerlake. Du drakk alltid sort kaffe, så jeg fylte koppen min med krem til sødmen gjorde meg kvalm. Jeg leste alt du skrev inntil det ramlet av tungen min som visne blader i oktober.

Det regner i dag.
Det regner, akkurat som den dagen vi gikk gjennom Oslos gater på jakt etter ly, bare for å oppdage at det ikke var noe poeng. Vi var våte inn til hjerteroten uansett. Hvis det var noe jeg aldri fortalte deg var det isåfall mistet og glemt når du flere uker senere ventet på at jeg skulle snu meg inne på den kafeen, og jeg aldri gjorde det. Ikke en eneste gang, og i et annet univers, en annen dimensjon, ville du kanskje sagt noe. Du hadde kanskje tappet meg på skulderen. Kanskje tatt tak i armen min, tvunget fram øyekontakt. Men i dette universet, i denne dimensjonen, gikk du i stedet ut døren. Du gikk ut gjennom Oslos gater, og hjerteroten min er fremdeles våt etter den ettermiddagen i regnet.