Ting rundt meg sprekker opp, og jeg har ingen idé om hvordan jeg kan forvandle alle disse små bitene og følelsene til talte ord.

For noen dager siden satt jeg foran deg, med alle disse små bitene og følelsene i hendene mine, men det var aldri et passende tidspunkt å vise dem til deg, å dele dem med deg.
I stedet lukket jeg hender og munn.
Jeg snakket til deg på hundre stumme vis, men du hørte meg ikke.
Hendene mine begynner (nå) å blø.

Månen begravde seg selv
slik som hendene
jeg trengte å holde og
sjansen til å fortelle
min historie,
å høre noen puste
til rytmen av mitt navn

Og plutselig undret jeg
Hvordan overlevde jeg
alle de nettene?
Alle de menneskene
som dro
Alle de dørene
som ble lukket

Alt jeg kunne huske
var at du
alltid måtte sove
med et løfte
på dine lepper
som du aldri holdt

Vi vil finne hjerter
Vi vil finne hjem

Jeg drukner i alt jeg ikke klarer å skrive ned.

Jeg husker raskt. Noen ser det som en velsignelse, men jeg husker alt. 

Hver fiber, hvert blikk, hvert åndedrag, hvert ord, og det å tilgi er så vanskelig.

Du glitret under gatelyktene, og iskald stillhet steg opp fra halsen din. Kaldt og rått grep det kvelende rundt deg. 

Er det et gjemmested i tomrommet i deg?

Kan ben knuse lydløst?

Jeg er fremdeles glad i deg, og det gjør så vondt.