Mellom lydene som av og til glipper ut av munnen, ligger vekten av en hel verden på mine skuldre. Skjelettet krymper og knuser lungene. Følelsene ligger gjemt inne i brystet, svømmer rundt hjertet og blir sakte slitt ihjel. Ordene venter på tungen, for redde for å hoppe inn i det ukjente.
Jeg har holdt munn alt for lenge nå.

"Herregud, du har blitt så tynn i det siste! Hva er hemmeligheten din for å gå ned i vekt så fort?"
"Trening og sunt kosthold"

Sannheten:

• Kaffe
• Lite søvn
• Smertestillende
• To måltider om dagen
• Kjærlighetssorg

Jeg må slutte å gjemme meg, jeg må ta den plassen jeg trenger. Jeg lever her, jeg også.

Jeg våknet opp med blodsmak i munnen. Jeg har fått den uheldige vanen å bite leppene mine til blods mens jeg sover.
Jeg drømmer så realistisk for tiden, og det skremmer meg.

Vi så hverandre i dag.
Jeg er så sliten, jeg vil bare sove, til det blir bedre, til det kanskje går over.
Jeg kommer ikke over det at jeg var så feig og slem, og jeg skulle ønske vi hadde klart oss gjennom tykt og tynt, men i stedet falt vi gjennom i det tykke, og det var min skyld.

Kanskje det er sorgen i øynene dine som holder deg tilbake, eller kanskje det er kampen mot deg selv som du fører hver dag. Knyttede never og armer i kryss. Du gjør ditt beste for å holde alt innesperret.
Kanskje er det de vandrende tankene dine, og alle de søvnløse nettene, med øyne som stirrer i taket. Minner som flyter til overflaten, og prosjekterer seg opp mot mørket i et tomt rom.
Kanskje er det slik du mister deg selv.
Kanskje er det slik det alltid har vært.

Og jeg tar 12-trikken opp fra Olaf Ryes plass, og jeg fryser konstant.
Kulden kom under huden på meg i kveld, og den forsvinner aldri.