Dette stedet var sikkert pent en gang, for man kan se skjønnhet bak sparkel og murpuss. Det ser fremdeles fint ut på avstand.
Det er litt sånn med meg også.
Jeg ser fin ut på avstand, men kommer du nærmere ser du både sprekker, rust og flassende maling. Kanskje er alt bare en balansegang mellom å tømme takrennen og vaske vinduene rett før det blir skittent.
Der har vi det, ikke sant? Frykten for at jeg er et oppussingsobjekt, mens alle ser etter noe innflytningsklart.

Du var perfekt så lenge sommeren varte, men august kom alt for fort.

Jeg klemmer litt mindre, jeg drikker litt mer.
Sprukne shotglass og såre stemmebånd.
Som et insekt fanget i rav.
I lyset fra gatelyktene har jeg funnet en slags tilhørighet, og det får vel holde, for nå.