Morgendisen er full av løfter.
De glir gjennom luften, danser langs horisonten på formiddagen, og stuper bekymringsløst gjennom ettermiddagen før de krasjer inn i kvelden.
Som små lys blinker de oppunder taket, uoppfylte.

Jeg sitter i times gammelt badevann, og akkurat som tekstene mine er det lunkent og meningsløst.
Men lunkent er bedre enn kaldt, og iblant er det greit å sitte til man blir rynkete.

Det har vært mange netter hvor alt jeg ønsket var å sovne, men nettene har blitt annerledes.
Jeg frykter dem.
Jeg er frykter hvor ensom jeg føler meg når hodet mitt treffer puten.
Jeg frykter jeg alltid vil henge igjen i fortiden.
Jeg frykter å våkne opp og føle meg fram etter deg, når du ikke er her.
Jeg frykter jeg alltid kommer til å savne å ha deg ved siden av meg.
Så isteden for å sove, kryper jeg sammen i lenestolen og prøver å glemme deg.

Jeg skulle ønske jeg var modig nok til å fortelle deg det som virkelig var verdt noe.
Det var så mye jeg etterlot i stillheten.
Å si hadet nå igjen var vanskelig, så jeg gjorde det fort.
Alt for fort.