Jeg prøvde å ignorere det, men jeg kjente deg under huden, kravlende rundt i blodårene mine. Du var tidevannet som strømmet inn. Jeg var ikke klar for det, og jeg visste jeg aldri kom til å bli det heller. Du var stjernene på nattehimmelen, lyse og klare, for så å sakte forsvinne. 

Jeg visste jeg aldri kom til å klare å se på deg på den samme måten igjen. Du var alt og ingenting på en gang, og jeg måtte prøve å komme meg videre. 

Dessverre feilet jeg, og jeg kjenner deg fremdeles under huden. 

Regnet kom en kald sommernatt, og luftfuktigheten strøk mot huden min slik fingrene dine pleide å gjøre. Det var ikke pøsregn, slik man kanskje kunne forvente seg. Det kom gradvis og stille på alle de riktige måtene, som da jeg ble forelsket i deg. Mens jeg lå der og hørte på det hele, ventet jeg på at du skulle komme tilbake til det vi kalte hjem. Jeg håpet på at du skulle komme hjem, før en storm slo gjennom de tynne rutene og tok meg.

Jeg savner det jeg før kalte hjemme. Jeg savner rør som lekker, og fuktskade i kjøkkenbenken. Jeg savner ettermiddagssol, og støy fra Trondheimsveien. Jeg savner trange trappeoppganger, og tunge vaskeromsdører. Jeg savner bråkete naboer, og dårlig isolerte gulv. Jeg savner lyden av en smått defekt heis, og lukten av hasj og kjøttboller. Jeg savner Rosenhoff, skikkelig.

Livet tok meg igjen.