Jeg prøvde å ignorere det, men jeg kjente deg under huden, kravlende rundt i blodårene mine. Du var tidevannet som strømmet inn. Jeg var ikke klar for det, og jeg visste jeg aldri kom til å bli det heller. Du var stjernene på nattehimmelen, lyse og klare, for så å sakte forsvinne. 

Jeg visste jeg aldri kom til å klare å se på deg på den samme måten igjen. Du var alt og ingenting på en gang, og jeg måtte prøve å komme meg videre. 

Dessverre feilet jeg, og jeg kjenner deg fremdeles under huden.